Monday, 14 January 2013

Spiseforstyrrelsen og meg

[English version here]

Dette er altså det innlegget hvor jeg «kvinner» meg skikkelig opp og innrømmer overfor meg selv og omverdenen at jeg har en spiseforstyrrelse.



Dette var ikke et lett innlegg å skrive, men jeg tror det vil hjelpe meg på veien videre, så here goes.

Jeg er verken anorektiker eller bulimiker – men når sant skal sies, har jeg tidvis vært temmelig nær B-ordet. Flere ganger opp igjennom livet har jeg seriøst vurdert å kaste opp etter å ha overspist Jeg har vært så nær at jeg har stått bøyd over doskåla med fingrene i halsen – men jeg klarte til syvende og sist aldri å spy. Hva var det som stoppet meg alle de gangene? Jeg tror det var tanken på at «så lenge jeg ikke spyr, så er det ikke en spiseforstyrrelse». Ren fornektelse, altså. For jeg ville jo ikke ha en spiseforstyrrelse; jeg mener, hvem pokker vil vel det? Men sannheten er at enten jeg spyr eller ei, så har jeg aldri hatt et sunt og normalt forhold til mat.

Jeg er en såkalt compulsive overeater. Trøstespiser. Matavhengig. Overspiser. Kall det hva du vil; dette er et troll med like mange navn som det har hoder. Jeg håper at det, som troll flest, vil sprekke når det kommer ut i lyset.

Helt ifra tidlig barndom har jeg altså hatt et rimelig katastrofalt forhold til mat. Jeg er 32 nå, så det begynner å bli noen år etterhvert. Bildet over er av meg som liten, lykkelig uvitende om hva framtiden hadde i vente. Åh, enn å kunne være så ubekymret igjen!

Så, når var det egentlig det begynte? Det er ikke så lett å sette fingeren på akkurat når, men jeg har rimelig grei peiling på hva som satte det hele i gang. Jeg var et lubbent barn, og ble mobbet for dette gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Ikke var det bare andre skolebarn som gjorde livet til et sant helvete – enkelte lærere burde nok også gå i seg selv litt dersom de leser dette. Jeg trenger vel ikke å gå i detaljer om hva slike opplevelser over lang tid kan gjøre med psyken til et barn. Jeg var en Viggo Venneløs, med selvtilliten så langt nede på bunn at til og med jeg selv tråkket den enda lengre ned i gjørma. Veien var kort derfra til mat og bøker. De ble på et vis vennene mine; de skuffet aldri. De var alltid der, de trøstet meg og lot meg unnslippe utenverdenen en stakket stund. Hadde jeg ikke nesa i en bok, så hadde jeg den i kjøleskapet. Eller i kjøkkenskapene. Dette førte til to ting: Jeg gjorde det veldig bra på skolen, rent faglig sett. Og jeg ble feit. Og så ble jeg mobbet enda litt mer.

Jeg husker at jeg pleide å komme gråtende hjem fra skolen mang en dag, med en følelse av at jeg var totalt verdiløs. Hvis jeg kom hjem til tomt hus, raidet jeg kjøkkenskapene og åt det meste av det jeg kom over. Desperat etter noe, hvasomhelst, å putte i munnen. Kjeks, rosiner, sukker rett fra pakken... helt desperat, uten å ense smaken på det jeg spiste. Hva som helst for å skyve de ubehagelige følelsene vekk.

Etterhvert som årene gikk fortsatte snikspisingen. Jeg ble nok temmelig flink til å skjule det etterhvert. Jeg er nok fremdeles temmelig god til å skjule det. Da jeg var 16 flyttet jeg på hybel til nærmeste by for å gå på videregående. For første gang følte jeg at jeg fikk venner. Men fremdeles fortsatte jeg spisingen. Så flyttet jeg utenlands, for å studere. Fikk enda flere nye venner. Men fremdeles fortsatte jeg. Fremdeles kom følelsen av å være verdiløs. Fremdeles brukte jeg mat for å få det indre trollet, som sa at jeg aldri kom til å bli god nok, til å holde kjeft.

Det har blitt bedre. Jeg går ikke rundt hver dag og føler meg verdiløs, men noen dager gjør jeg det. Selv nå. Og mitt anstrengte forhold til mat har fortsatt. Det går i perioder; av og til bedre, av og til verre – men det ligger alltid der. En slags skygge der ute i øyekroken. Den hvisker:

«Åh, kom igjen da... du vet du vil ha meg! Vi har vært venner i årevis, du kan ikke forlate meg nå. Kom igjen, bare én bit av den sjokoladen... og én til... Hah, nå kan du like gjerne spise opp resten, din feite merr!»

Størstedelen av tida spiser jeg faktisk ganske så sunt. Jeg er da ikke dum: jeg vet hvilken mat som er bra for meg, hvilken som ikke er det, og hvor mye mat man bør spise. Jeg lager maten selv, fra scratch, og har etterhvert blitt en racer på å vite næringsinnholdet i mat. Hvilke matvarer som inneholder hvilke vitaminer og mineraler og hvorfor akkurat dét er sunt. Mitt problem er at jeg rett og slett ikke klarer å la være å spise. Jeg går på autopilot, og kommer først til meg selv etter at halve kjekspakken eller hele kartongen med Ben & Jerry's er oppspist. Så kommer skyldfølelsen og skammen.

Som de fleste overspisere sliter jeg med skam, dårlig samvittighet, selvforakt og avsky for meg selv og min mangel på viljestyrke. Jeg handler «trøstemat» i skjul og spiser den når ingen ser på. Jeg har også et heller skakkjørt kroppsbilde. Badevekten sier meg at jeg er ca 20 kg overvektig, mens speilet sier minst 50. Jeg har i årenes løp blitt innmari flink til å overbevise meg selv om at jeg er feit, stygg og ikke fortjener å bli elsket.

Men nå har jeg jo et flott liv. Herlige venner, en jobb jeg elsker. Folk sier jeg er dyktig i jobben min. Så hvorfor overspiser jeg enda? Akkurat nå tror jeg det er en kombinasjon av gammel vane... og det faktum at den 14 år gamle versjonen av meg fremdeles eksisterer under overflaten. Jeg prøver å låse henne inne, men hun finner av og til veien ut. Har du lest denne historien om en lærer som brukte et papirark for å lære klassen sin om hva mobbing gjør med de som utsettes for det? Det er sant; det sammenkrøllete arket vil aldri kunne bli helt glatt igjen. Arrene blekner, men forsvinner aldri.

Og nå tar jeg et gedigent steg framover. Å innrømme overfor meg selv at jeg har en spiseforstyrrelse er... skummelt. Å oute meg til hele verden er enda skumlere. Samtidig kjennes det riktig, jeg tror tiden er inne. Nå er jeg på et sted i livet der jeg føler meg trygg nok på meg selv til å begynne å tenke på å slippe taket i livbøyen. Dette kommer til å ta tid, men jeg har i alle fall begynt. Jeg har begynt å skru av autopiloten og bli bevisst på når jeg overspiser og hva som har utløst det. Jeg har begynt å gi meg selv muligheten til å reflektere og ta kontroll over hva og hvor mye jeg spiser, og når jeg skal stoppe. Av og til klarer jeg til og med å stoppe før jeg har puttet noe i munnen. Dét er framgang, det.

Dette er skummelt. Men det kjennes godt.


4 comments:

ingridsofie said...

Så fint innlegg. Det er godt å lese andres erfaringer!

Og du? Du er verken stygg eller feit!

Solveig Petch said...

Takk for fine ord <3

Anonymous said...

Har det akkurat likedan, og jeg beundrer deg for at du tør å være så åpen om det. Det ER en spiseforstyrrelse, men den er på langt nær like "akseptert" som diagnose, slik nevnte anoreksi og bulimi er. Jeg tør ikke fortelle om det. Jeg er redd for at alle bare skal hviske i skjul at jeg bare er altfor glad i mat og lat. Takk, Petchy for at du setter ord på noe som jeg ikke klarer å beskrive.

AnonymJente

Solveig Petch said...

Stor klem til deg, AnonymJente :)